Hvor lett det er å ikke drikke

På jobb på fredag fikk jeg spørsmål fra en kollega. Vi snakket om festing og uteliv og hvordan det er å være edru mens alle andre er ruset. Da ingen hadde sagt noe på en stund, spurte han, ”Ikke for å virke pushy eller pågående, men jeg bare lurer på… hvorfor drikker du ikke?”

Da jeg skulle svare på dette måtte jeg tenke meg om. Det faktum at jeg har svart på det samme spørsmålet utallige ganger før, omtrent hver eneste gang jeg er på fest, virker irrelevant. Jeg sliter fortsatt med å velge ut hvilke ord jeg skal bruke når noen spør meg om hvorfor jeg ikke drikker [er totalavholds] på nytt. Det er vanskelig å forklare noe som er en selvfølge for meg selv til en som er del av en kultur hvor mitt valg er så ukjent.

Jeg forklarte først at jeg tok et valg da jeg var yngre. Han responderte med at det hadde han også gjort, men at hans valg ble valgt vekk da han ble seksten og alle vennene hans begynte å drikke. Videre formidlet jeg at jeg var veldig engstelig og over gjennomsnittet redd for rus da jeg var barn og opplevde voksne i påvirket tilstand som skumle og skremmende. Også dette kunne han si seg enig i, og fortalte at han pleide å ta bort andres drikke hvis noen drakk i nærheten av ham. Omsider forstod jeg at det muligens var flere grunner til at jeg har tatt et valg om å være avholds enn bare barnet jeg var sitt standpunkt om at rus er skremmende. Om ikke annet så har jeg kanskje funnet grunner som hjelper å underbygge barnet jeg var sitt valg. Utgangspunktet - et barn som bestemmer seg for å aldri drikke alkohol - er ikke galt, men barnet skal vokse opp i et samfunn som så vidt vet å leve uten og da trengs det noen vegger å lene seg på.

Mine vegger oppdaget jeg da han spurte meg enda et spørsmål. ”Altså, det er veldig flott at du ikke drikker. Du sparer mye penger på å ikke drikke, og alkohol er absolutt ikke sunt. Det beste er jo å holde seg helt vekke fra det. Men…får du aldri lyst til å prøve?”
Joda. Av og til hender det at jeg tenker at det hadde vært kjekt å prøve. Når jeg er den eneste på festen som er avholds, hender det at jeg skulle ønske jeg ikke hadde tatt et slikt valg. I den situasjonen tenker jeg på alle de andre vennene mine som ikke drikker. Venner som ikke drikker er kanskje den viktigste veggen jeg har. For selv om de ikke er der jeg er, så vet jeg at de er et annet sted og støtter valget jeg har tatt. Et kjapt oppslag i en psykologibok demonstrerer fort at de fleste undersøkelser på gruppe psykologi viser at vi likner på vennene våre. Etter en stund i en vennegruppe blir vi påvirket på områder som klesstil, humor, talemåte, men viktigst: holdninger og verdier. Når man tar et standpunkt om å være avholds kan det være lurt å finne seg venner som har tatt det samme valget. Det trenger selvsagt ikke være de eneste vennene du har, men at det fins noen du er venn med der ute som du vet er enig med deg. 

I slutten av praten vår, på tampen av arbeidsdagen, ble jeg minnet på en samtale mellom Sana og Noora i SKAM, der Noora stiller Sana de samme spørsmålene som kollegaen min stilte meg. Det Sana svarer er verdt å repetere: ”Altså, troen min er sterkere enn lysten. Den bare føles mye viktigere for meg da, enn drikking.”1 Jeg vil si det samme: Mitt valg om å være totalavholds, både på vegne av meg selv og andre, er viktigere enn å drikke.

Og jo flere vi er, desto lettere er det