Rus og psykiske traumer

De aller fleste pasienter som henvises til Riisby tilfredsstiller kriteriene for både rus/avhengighetslidelser og andre psykiske lidelser. Mange har komplekse og sammensatte tilstander og det finnes forskjellige årsaker eller forklaringer bak dette.

Alle som jobber med rus kjenner godt til at innen rusfeltet så er det en overrepresentasjon av personer som har vært utsatt for det som vi kaller for komplekse traumer. Dette var et hovedtema under «Åpen dag» på Riisby den 8/5. Gabrielle Frøen, spesialrådgiver i traume og dissosiasjon ved Sykehuset i Innlandet holdt et spennende og ikke minst viktig foredrag om rus og traumer. Psykiske traumer er et tema som er høyaktuelt for oss som jobber i rusfeltet, og ikke minst for menneskene som vi jobber med.

Mange som sliter med rusog avhengighet har opplevd krenkelser og psykiske traumer både i barndommen og i voksen alder. I Dialektisk atferdsterapi har man en biososial forståelse for hvorfor noen mennesker utvikler en sårbarhet som gjør at noen opplever vansker med å for eksempel regulere følelser på en effektiv måte. I den biososiale modellen så ser vi at det er hendelser i barnets miljø som blir det vi kaller «invaliderende» for barnet (f.eks. overgrep, vold, utfordringer på skolen og/eller mobbing) og som kan gjøre at det kan bli vanskelig med for eksempel følelsesregulering eller mellommenneskelige relasjoner. Denne sårbarheten kan også forklares ved genetiske faktorer. Det innebærer rett og slett at noen barn er mer impulsive eller opplever vansker med å regulere følelser på en effektiv måte helt fra fødselen av.

Et invaliderende miljø og komplekse traumer kan også være fravær av noe som barnet ikke veit hva er og som barnet derfor ikke har ord for.

For eksempel det å aldri få en opplevelse av å være følelsesmessig nær et annet menneske i det tidlige samspillet. Konsekvensene kan bli at man får det som kalles for en utrygg tilknytning og som man ikke helt klarer å reparere på egen hand. Sårbarheten gjør at noen også kan slite med perspektivtakning. Det vil si det å forstå et annet menneskes intensjoner. For noen kan det også oppleves vanskelig å forstå egne følelser og tanker og det kan oppleves vanskelig å helt forstå seg selv.

Tilknytning kan ses som et slags psykologisk immunforsvar som gjør at man har en positiv forventning til seg selv og til andre. Det handler om en slags indre trygghet som gjør at man vet at man kan få hjelp og støtte hvis man trenger det. På en måte handler det om en god balanse mellom det å prøve ting selv først (trøste seg selv) og søke hjelp hos andre.

Når psykiske traumer ødelegger evnen til tilknytning og man har lært at verden er farlig så kan det resultere i at man får vansker med å handtere utfordringer, skam, og isolasjon, og rus blir et smerteuttrykk og for mange et forsøk på å dempe ubehag.

REPARASJON
Så hva er løsningen eller reparasjonen når vi prater om rus og avhengighet? Seniorrådgiver Pål Solhaug ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging sier: «Hvis vi skal fjerne rusen så må vi også fylle på med noe annet som kan fylle tomrommet etter rusen». Ofte handler det om å fylle på med trygghet, tilknytning og vi må også hjelpe med følelsesregulering. Behandlingen for mange av våre pasienter er tilknytning og relasjonen med behandleren, miljøpersonalet eller psykologen legger til rette for et mellommenneskelig helingsarbeid.

RELASJON
På Riisby så mener vi derfor at det er viktig å legge til rette for en god terapeutisk relasjon som hviler på samhandling, tillit, trygghet og en opplevelse av troverdighet og tilknytning. Og dette fordi vi ser at relasjonen er helt bærende for behandlingen.

Behandlingstilnærmingen på Riisby er individuell. Vi ser at det er viktig at pasienten får tak i hva som gir mening. Dette innebærer at behandleren og pasienten sammen må prøve å sette opp mål for oppholdet på Riisby og at disse målene oppleves som meningsfulle. Mål som kan gi tilbake kraften og koble på motivasjonen.

I samtaler med hovedbehanderen eller psykologen så blir dette til et prosjekt som handler om at pasienten må få tilgang til sin egen narrativ og sin egen historie («Dette skjedde meg og nå er jeg her»). Og så, ikke minst, fremtiden må med inn i beregningen igjen.

Rebecca Östman,
Psykolog/faglig leder, Riisby