Verdens kvinners kristne avholdsforbund, Det Hvite Bånd, ble organisert i USA i 1874 og har sin opprinnelse i den bevegelse som har fått navnet Kvinnenes Korstog. Det Hvite Bånd er også blitt gitt det vakre navnet Den organiserte morskjærlighet. Den er da også sprunget frem av en mors kjærlighet. Om dette fortelles følgende:

I året 1853 satt en drankers hustru og ventet på sin mann. Det hadde hun ofte gjort, men denne dag ventet hun også på sin 17 år gamle sønn, Dio, en flink og god gutt som for første gang ikke kom hjem til vanlig tid. Da han endelig kom sammen med sin far, var begge beruset. Det ble en natt i kamp for denne mor, en kamp på kne, med gråt og bønn. – Men hva kunne og burde hun selv gjøre? Hadde hun som mor lov til å sitte med hendene i fanget og se på at gutten hennes ble ødelagt, kanskje ble han også en dranker. Nei og atter nei, det måtte ikke skje. Da morgenen kom, gikk hun til sine venninner og bekjente, la saken fram og fikk dem samlet til kamp mot rusdrikksalget.

Syngende og bedende gikk de fra bar til bar, og på kort tid hadde disse kvinnene oppnådd at de fleste skjenkesteder i byen var lukket. 20 år senere, i 1873, holdt Dr. Dio Lewis et avholdsforedrag i Hillsborough og fortalte her hva hans mor og hennes venninner hadde utrettet på hans hjemsted og tilføyet:

«Det samme kunne også dere gjøre her, om dere var enige og hadde den samme tro og vilje som dem.»

50 kvinner meldte seg straks villige til å gå til kamp. På spørsmålet om mennene var villige til å støtte kvinnene, reiste 70 menn seg.

Etter å ha lest den 146. Davids salme dro kvinnene ut i flokk, og kvinners korstog var begynt. En rekke byer ble tørrlagte etter et års seierrik kamp.

I 1874 organiserte korstogkvinnene seg til det vi i dag kaller Det Hvite Bånd.

Professor Frances Willard ble forbundets organisator og leder. Oppgaven ble nå å vinne verdens kvinner til kamp mot alkohol og alle nedbrytende makter. Begavede og dyktige kvinner ble sendt ut i verden for å organisere arbeidet.

I Norge var det komtesse Ida Wedel Jarlsberg som var den første landsleder.

Når foreninger ble stiftet her i landet fra 1889, vokste sosiale tiltak fram mange steder – leseværelse, suppekiosk, kafe, venterom og oppbevaringsrom, sjømannshjem, barnehjem, pensjonat for unge jenter, husstellskole, herberge, kurhjem, hybelhjem og ikke å forglemme blomstermisjon/besøkstjeneste.

Olafia Johannsdottir kom til Kristiania i 1893 og ble DHB-søster. Hun tok tanken med seg tilbake til Island, ble engasjert der, og hun reiste for organisasjonen på verdensplan. Olafia reiste mye i vårt land og stiftet foreninger. Men det arbeidet hun vil bli mest husket for her, er hennes sosiale virksomhet i mange år i hovedstaden. Hun besøkte sykehus og fengsler, gikk på gaten og fikk kontakt med de prostituerte og alkoholiserte. Tok dem med seg til sitt lille krypinn i Smalgangen. Herberget «Nanna Storjohanns Minde» i Langgata 35 ble grunnlagt av Olafia og drevet av Det Hvite Bånd. Hun skrev boken «De ulykkeligste».

Det aller meste av dette er gått over på andre hender.

Men i tillegg til behandlingssenter, driver Egersundsforeningen fremdeles sitt flotte «leseværelse», i dag med andre oppgaver.

Dronning Sophie var sterkt sosialt interessert, hun oppfordret Ida Wedel Jarlsberg til å stifte blomstermisjonen. Dette er en besøkstjeneste som har fungert i alle år, Hvite Bånd-søstre går på besøk til eldre, syke og ensomme med en blomsterhilsen og egne trykte kort med et skriftsted og hilsen fra misjonen.